Når alle går

Jeg har vært der for alle, men hvem var der for meg?

Når jeg sto midt i stormen, hvem viste meg vei?

Jeg har tørka deres tårer mens mine rant ned,

vært den som ga dem trygghet, men aldri fikk fred.

Jeg har hørt på deres problemer til langt utpå natt,

men når jeg trengte noen, ble jeg bare forlatt.

De sa «du kan stole på meg», men hvor ble de av?

Da jeg sank under overflata, var det ingen som tok tak.

Jeg har smilt gjennom smerte, sagt at alt sammen går,

mens jeg skjulte tusen minner og et hjerte fullt av sår.

Folk sier tiden leger, men de vet ikke en dritt,

for noen sår blir værende, de blir en del av livet mitt.

Hvor var dere da jeg falt?

Da hele verden min ble kald?

Jeg ga dere alt, men fikk ingenting igjen,

nå står jeg her og spør hvem som egentlig var min venn.

For når lyset slukker, og stillheten tar plass,

er det ingen som spør om jeg har det bra.

Jeg har ropt uten lyd, jeg har grått uten svar,

og blitt ekspert på å miste dem jeg helst ville ha.

Jeg har blitt kalt sterk av folk som aldri så meg svak,

som aldri kjente tyngden av å kjempe hver en dag.

De ser bare smilet, ikke nettene jeg gråt,

ikke alle de gangene jeg sto der helt alene og frøs.

Jeg har gitt folk en sjanse, så en til, så enda fler,

helt til jeg sto igjen med mindre enn jeg hadde før.

For lojalitet er billig når det bare er et ord,

men jævlig dyrt å gi når ingen holder det de tror.

Og jeg er lei av å forklare hvorfor hjertet mitt er slitent,

lei av å være den som alltid sier «det går fint».

Jeg trenger ikke redning, trenger ikke sympati,

bare noen som kan mene det når de sier «jeg blir».

Jeg savner den jeg var før jeg lærte å tvile,

før jeg lærte at man kan gråte mens man smiler.

Før jeg skjønte at et løfte kan bli glemt på et sekund,

og at noen mennesker forsvinner uten grunn.

Hvor var dere da jeg falt?

Da hele verden min ble kald?

Jeg ga dere alt, men fikk ingenting igjen,

nå står jeg her og spør hvem som egentlig var min venn.

Jeg har ropt uten lyd, jeg har grått uten svar,

men jeg nekter å bli definert av dem som dro fra meg.

For selv om jeg står alene når mørket faller på,

skal jeg finne min egen plass, selv om veien dit er grå.

«Det verste var aldri at dere gikk.

Det verste var at jeg trodde dere kom til å bli.

Og mens jeg var redd for å miste dere,

var det ingen som var redd for å miste meg.»